Jeg kom over en debatt på Kvinneguiden her om dagen, som jeg uheldigvis klikka meg inn på. En nybakt far bad om råd, fordi kona hans, som NETTOPP hadde født deres første barn, var så SUR hele tiden. Ikke ville hun la ham slippe til med babyen heller, han gjorde liksom ingenting riktig. Nå vurderte han rett og slett å dra på hytta noen dager, for dette orket han ikke stort lenger.
Å være sur er en sekundærfølelse, et symptom. Man kan ikke være sur uten grunn. Noen er tilsynelatende det, men hvis man graver litt, så er det alltid en grunn.
Ideelt sett, så skal man jo ikke la det gå utover andre at man er sur. Man bør absolutt gjøre en innsats for å ikke bite hodet av folk, følge Kardemommeloven osv. Skjerpe seg, med andre ord. Men så er vi alle mennesker, da. Satt på spissen, så mener jeg rett og slett at folk som klarer å holde all surhet for seg selv er overmennesker. Eventuelt er de svært nærme en eksplosjon som kommer til å sende dem rett på lukket avdeling.
Selv HATER jeg å bli beskyldt for å være sur. Det er som å helle bensin på bålet.
Til nybakt far, så er svaret nei. Nei, du skal ikke furte avgårde til hytta fordi hun er sur. Hun har NETTOPP født deres første barn, skriver du. Sjansen for at hun har en god grunn til å være sur vil jeg si er temmelig stor. At hun ikke uten videre vil at du skal hjelpe til med babyen har hun antakelig også en grunn for, selv om den muligens ikke er så rasjonell. Mange blir litt "rare" når man har blitt mamma for første gang.
Les gjerne om barseltiden her og 4. trimester her.
Ikke spør om hun er sur. Ikke spør hvorfor hun er sur, heller. Istedet kan du spørre/si:
- Hvordan har du det, egentlig?
- Går det bra med deg?
- Er det noe som plager deg?
- Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?
- Jeg er her for deg.
- Bare si ifra når du vet hva du vil at jeg skal gjøre.
- Du gjør en fantastisk jobb!
- Du er en god mamma.
Og biter hun hodet av deg allikevel, så trekk deg tilbake (men ikke helt til hytta). Vent en stund og spør igjen. Vis at du bryr deg og at du er der for henne.
Mest sannsynlig går det over. Gjør det ikke det, kan det være greit å sette seg inn i hva fødselsdepresjon er (fin artikkel her).
Hun er kanskje ikke helt seg selv nå. Og selv om det føles som at hun ikke vil ha deg der nå, så trenger hun deg antakelig mer enn noen gang.